Dag 3: Paa hengende haaret

06.30 onsdag morgen stod vi igjen klare med sekkene paa. Klare for en lang dag paa tog, kjopte vi med en baguette hver og en pakke kjeks. Lite visste vi om at det ble all maten vi skulle faa den dagen.

Ikke akkurat vant til aa baere 12 kilo paa ryggen.

I og med at vi ikke fikk mulighet til aa ta natttog til Roma, maatte vi legge opp en lang rute med bytte av tog fire ganger. Dette fikk vi heldigvis god hjelp med paa Interrail-kontoret vi til slutt fant paa den gigantiske togstasjonen i Paris.

Dagsruta:

Paris-Nice

Nice-Ventimiglia

Ventimiglia-Milano

Milano-Roma

Toget til Nice gikk veldig greit, og det er alltid morsomt aa studere folk naar man sitter i flere timer paa tog. Jeg likte spesielt en fjong fransk dame, som stadig tok opp borsten sin  for aa fikse haaret.

Forberedt paa at vi kun hadde 20 min til bytte av tog i Nice, fortet vi oss med aa finne frem til perrongen. Uheldigvis var toget forsinket, noe som var veldig stressende fordi vi hadde kort tid ved neste bytte i Ventimiglia ogsaa. Et kvarter for sent kom det endelig, og vi presset oss paa et lokaltog hvor vi matte staa i en time. At begge holdt paa aa tisse paa seg var det lite vi fikk gjort noe med der vi stod med sekker og alt som sild i tonne.



Litt stiv i maska. Hvor er toget?



Klokka naermet seg tid for neste tog, og vi ble mer og mer stressa. Da det endelig stoppet paa endestasjonen, moste vi oss gjennom alle folka som ville av saa fort som mulig, og klarte aa grabbe tak i en stasjons-mann som kunne peke oss i retning neste tog. Gjennomvaate ramlet vi inn paa toget til Milano, lykkelige over aa ha rukket det. To min etter paa kjorte det.

Passe svett.

 I kuppeen satt vi sammen med et Canadisk kjaerstepar. Selv om jenta var liten og tynn, synes vi det var godt gjort at hun kun brukte et kvart togsete. Hun satt praktisk talt oppaa gutten. De skulle ogsaa til Roma, men virket egentlig litt sytete begge to. Spesielt jenta hadde en saann typisk amerikansk syte-tone paa alt hun sa. Hun var helt hummer, saa det var kanskje grunnen...

  Det kom ogsaa paa en liten, sot italiensk dame med barnebarnet sitt. Hun hadde en drittung koffert som vi hjalp henne aa legge paa bagasjehylla. Vi lurte veldig paa hvorfor den var saa tung, og det viste seg at hun hadde masse stein i sekken - disse tok hun villig fram og viste oss. Barnebarnet hadde plukket de paa stranda, og de onsket oss begge god tur videre da vi gikk av i Milano.

Her hadde vi naa ti minutter paa aa finne siste tog, noe vi trodde var god tid, i og med at vi kun hadde tre minutter paa forrige stasjon. Selvfolgelig var togstasjonen i Milano mye storre, saa det endte med at vi maatte springe 500 m ned perrongen sammen med mange andre som var forsinket. I alt stresset hadde vi glemt aa stempe billetten, saa mens Elida stod i dora paa toget, spurta jeg tilbake til starten av perronge for aa finne en automat. Og vi som trodde det ikke gikk ann aa komme mer noyaktig paa paa toget enn det vi hadde gjort paa forrige stasjon.

Folte meg skikkelig nice da jeg satte med ved siden av en classy, italiensk dame med sorte pumps, perfekt haar og sminke, og manikerte negler. Fresht.

Heldigvis gikk resten av reisen bra, og vi fikk kapret en taxi som kjorte oss rett til vaart reserverte hotell. Mer om hotellet kommer senere.

I og med at vi fikk litt (!) mindre tid paa hver stasjon enn forventet, fikk vi aldri kjopt mer mat. Vi klarte aa fordele baguetten over tre maaltider, men paa toget til Roma kl. aatte paa kvelden, var vi mildt sagt sultne. Vi provde oss paa en panini med salami vi kjopte paa toget, men i og med at den var uten smor og hadde en holdbarhetstid paa to uker, var den for mystisk til at vi tok noe mer enn en bit hver. Vi kjopte istedet en pakke til med kjeks. Det ble ordentelig Interrail-mage. Vi slo rekorden paa hvor lite penger det er mulig aa bruke paa mat paa en dag.

Middag

Buona Notte!

Veronika